Søket ga 39950 treff. Her vises de 10000 første treffene. Tilpass søkekriteriene dine for å redusere antall treff.
| L0001/0001 | Møtebøker: Møtebok | 1912 - 1923 | Oppretta i 1912 som Hareid sygepleieforening, som først var medlem i Den norske Nasjonalforening mot tuberkulose, og i 1916 melde seg inn i Norske Kvinners Sanitetsforening. I 1935 vart namnet endra til Hareid sykepleie - og sanitetsforening - og i 1938 til Hareid sanitetslag. | Første side |
|
| L0001/0001 | Møtebøker og årsmeldinger: Møtebøker og årsmeldinger | 1907 - 1931 | Ørsta sanitetslag vart oppretta 10. mars 1907 som Ørsta sanitetsforening (namnet endra til Ørsta sanitetslag i 1935). Nedlagt i 2013. Kjelde: Ørsta sanitetslag gjennom 75 år (1907 - 1982). Ivar Grøvik, 1982. Pga personvern har vi klausulert materialet i 60 år. For å be om innsyn kontakt IKAMR. | Første side |
|
| L0001 | Stoffprøvebok | 1910 - 1930 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og Tingvoll Ullvarefabrikk gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) | Første side |
|
| L0001 | Fantasitegning av fabrikken | 1910 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0002 | Fantasitegning av fabrikken (kopi) | 1910 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0004 | Elektrisitetskart - kontorbygg, veveri, spinneri, bestyrelsesbolig, etc. | 1909 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0005 | Tegning av oppstartstavle for Tingvoll Ullvarefabrikk | 1911 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0006 | Tegninger vedr. varmluftrørledninger | 1911 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0007 | Tegninger av maskineri fra Siemens-Schuckert Werke | 1911 - 1913 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0008 | Tegninger - Veveribygningen | 1913 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0009 | Tegning av vare/personheis | 1913 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0010 | Fortegnelse til dragere (til 2.etgs. gulv) | 1913 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
| L0001/0011 | Bilder: Bilde av arbeidere m. navneliste | 1915 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0001/0013 | Bilder: Bilde av fabrikken | 1909 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
|
| L0002/0001 | Bilder: Bilde av arbeiderstokken ved TU | 1901 | Tingvoll Ullvarefabrikk ble grunnlagt av I. A. Grimsmo i 1898 og fylte slik et behov som fantes mellom Ålesund og Trondheim. Fabrikken opplevde noen vanskelige oppstartsår som følge av dårlige tider i markedet, men ting så straks lysere ut ved tiltredelsen av J. C. Grude som disponent i 1906, en kapabel mann som utvidet fabrikken og som satte om fabrikkens fokus; fra hovedsakelig leiearbeid til å produsere billigvarer for konfeksjon som ble spredt gjennom et nytt fordelingssystem, altså de som i arkivet kalles agenter/kommisjonærer. Årene som fulgte så vekst og utvidelse, til og med gjennom 1. verdenskrig, i hvilkes siste tre år aksjekapitalen ble doblet. De kom seg godt nok ut av krigen til å kunne betjene mange av sine lån, noe som viste seg å være ganske så klokt når den store depresjonen inntraff, siden de da ble fri for rentebyrder. Fabrikken hadde sin storhetstid i mellomkrigsårene, hvor vi ser en sterk økning i arbeidskraft og bedring i arbeidsforhold. Fra 22 arbeidere ved sin spede begynnelse sto arbeiderskaren 230 sterk i 1940. Tingvoll arbeiderforening ble dannet i mai 1900 og fikk bl.a. bygd et forsamlingshus for arbeiderne. Laget ville også etablere en sykekasse for arbeiderne, men ble lagt ned i 1905 og huset overtatt av bedehusmiljøet. Tingvoll tekstilarbeiderforening ble stiftet i 1934, noe som bidro til arbeidernes vilkår. Et pensjonsfond for arbeiderne ble etablert i 1918 og fabrikken gav støtte når det trengtes til arbeiderne og nærmiljø i krisetider, og frem til 2. verdenskrig hadde fabrikken bare opplevd to streiker; storstreiken av 1922 og en uke høsten 1937. Under 2. verdenskrig ble tilgangen til råmaterialer drastisk redusert. Bjørk måtte hugges som erstatning for manglende kull, og tekstiler laget av papir ble erstatning for ull. Fabrikken ble heldigvis spart for bombing og overtagelse, noe jubileumsskriftet 1898-1948 hevder var takket være Norges Tekstilstyre. Produksjonen tok seg aldri helt opp etter 2. verdenskrig, og i 1948 var der ca. 170 ansatte. Til tross for økende konkurranse fra utlandet ble det i 1953 bestemt at en ny fabrikk skal bygges, hvilken de flyttet til i 1958. Samtidig ble TU kjent for sin gabardin som ble brukt av Olympiatoppen i 1956. Sammen med flyttingen ble produksjonen innstilt, og en mer rasjonell drift tok kraft med fokus på dress-, kjole- og møbelstoff. 60-årene var preget av sterk konkurranse fra utlandet, og selv med omstillingen til møbelstoff var der sterk konkurranse innenlands òg. Dette førte til mangel på driftskapital, og følgelig ble TU avviklet i 1967 og fabrikken solgt til Sellgrens Veveri A/S. (kilder: jubileumsskriftene) Periode: 1898-1967 | Første side |
|
| L0001/0001 | Ansettelseslister: Ansettelseslister | 1831 - 1846 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
| L0001/0001 | Dagbøker: Dagbok | 1823 - 1826 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0001/0002 | Dagbøker: Dagbok | 1827 - 1830 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0001/0003 | Dagbøker: Dagbok | 1837 - 1842 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0001/0004 | Dagbøker: Dagbok | 1842 - 1847 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0002/0001 | Dagbøker: Dagbok | 1848 - 1850 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0002/0002 | Dagbøker: Dagbok | 1850 - 1853 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0002/0003 | Dagbøker: Dagbok | 1853 - 1855 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0002/0004 | Dagbøker: Dagbok | 1856 - 1861 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0003/0001 | Dagbøker: Dagbok | 1862 - 1870 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0003/0002 | Dagbøker: Dagbok | 1870 - 1874 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0003/0003 | Dagbøker: Dagbok | 1874 - 1877 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0003/0004 | Dagbøker: Dagbok | 1877 - 1880 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0004/0001 | Dagbok: Dagbok | 1880 - 1882 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
| L0001/0001 | Dagbok for værobersvasjoner: Dagbok for værobservasjoner | 1856 - 1872 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
| L0001/0001 | Transkripsjon/sammendrag av dagbøkene (av Peder Bae): Transkripsjon/sammendrag av dagbøkene (av Peder Bae) | 1837 - 1870 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
| L0001/0001 | Regnskapsbøker: Liste over landskyld | 1862 - 1882 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
|
| L0001/0002 | Regnskapsbøker: Regnskapsbok | 1864 - 1882 | Esten var bror av Johanna Qvam f. Ryen, og var då svoger av stortingsbonde frå Bolsøy, Ole Larsson Qvam. Esten var såleis onkel til statsminister Ole Anton Qvam (g. med Fredrikke Marie Qvam). Ryen-folket kom flyttande frå Østerdalen ca. 1808, og bodde først i Torvik, så byta dei gard med haugianeren Grendahl (bror til stortingsbonde og haugianar Mikkel Grendahl) som eigde garden Utheim, usikker på tidspunkt eksakt. Esten viste oss via dagboka at han hadde ein del kontakt med søster Johanna og familien, samt at han reiste til Romsdalsmarknaden og budde då hjå stortingsbonde Søren Aandahl (m. notat i dagbok frå 1841 som kjelde), som var tett knytt til det haugianske nettverket i Grytten. Tekst: Eli Morken Farstad Periode: 1802-1885 | Første side |
|
| 1 | 21.10.1833 - 22.08.1851 | Første side |
|
|||
| 1 | 06.02.1833 - 22.08.1851 | Inneholder også lover for Fredrikshalds Borgerskole | Første side |
|
||
| 1 | 1834 - 1851 | Første side |
|
|||
| 1 | 1834 - 1851 | Første side |
|
|||
| 1 | 1847 - 1851 | Første side |
|
|||
| 1 | 1848 - 1851 | Første side |
|
|||
| 1 | 1848 - 1851 | Første side |
|
|||
| 1847 - 1851 | Første side |
|
| L0001 | Forhandlingsprotokoll | 1838 - 1883 | Første side |
|
||
| L0002 | Forhandlingsprotokoll | 1883 - 1908 | Første side |
|
| L0001 | Forhandlingsprotokoll | 1838 - 1845 | Første side |
|
||
| L0002 | Forhandlingsprotokoll | 1854 - 1863 | Første side |
|
||
| L0003 | Forhandlingsprotokoll | 1878 - 1901 | Første side |
|
| L0001 | Forhandlingsprotokoll | 1848 - 1856 | Første side |
|